~tornetanker…~

…tanker som suser frem og tilbake i et evig jag på jakt etter en løsning som er helt umulig å finne fordi alt en tenker kan argumenteres bort og resultatet ville vært annerledes dersom man bare hadde vært litt bedre eller litt flinkere og i alle fall om man hadde vært normal sånn som alle andre er for ingen kan være like gal og umulig og alle andre ville reagert annerledes for overreagering er ikke tillat og det burde straffes for det er ikke lov å være sånn fordi man skal være snill pike og uansett har andre lov å gjøre akkurat sånn som de vil og man velger jo selv å stå midt inne i det for alternativet om å gå ut døra er alltid til stede men meget gjemt bak et kaos av tanker og følelser som er helt umulig å holde styr på og som etser seg inn i samvittigheten og man undrer på hvorfor man er så innmari dum og man fortjener jo alt det kjedelig som skjer for man får jo bare tilbake som fortjent og man burde alltid være bedre enn man er for hvis ikke må man straffe seg selv og la tankene knuse de få positive følelsene som innimellom holder på å spire innerst der inne og så er man tilbake ved start eller enda litt lenger bak for man finner ikke frem i labyrinten av følelser og tanker som suser frem og tilbake i det evige jaget etter løsningen på hvordan man kan leve det perfekte livet selv om man vet at det ikke er noe som heter perfekt men der er så innmari irriterende når tingene ikke blir sånn som man har tenkt og man reagerer på akkurat denne ene måten som man ikke skal reagere på for det har man egentlig lovet seg selv sist gang at det skulle være den siste gangen og aldri mer skal man gjøre feil men så skjer det og så må man bebreide seg selv enda mer fordi man ikke lærer av feilene sine slik som det er meningen at man skal og man er jo helt udugelig og man rister på hodet og tenker at det er jo ikke rart at det blir så mye tull så tåpelig som man er og som man reder ligger man men en gang må man jo forstå at det ikke går an å holde på sånn og at det kanskje da blir bedre for man kan jo ikke gi opp håpet om at det skal bli bra selv om man egentlig rynker på nesen av det og tenker hvordan kan man være bedre enn man er for det går jo ikke an ettersom man er 100 % seg selv og når det ikke er godt nok er det ikke noe å gjøre med det for man kan jo ikke bli mer enn 100 % og så resignerer man og tenker at i morgen skal jeg begynne å tenke bedre og føle bedre og bli bedre enn jeg er…

~syklus…~

Igjen står jeg midt opp det
frykten for å ikke prestere
den burde vært et tilbakelagt kapittel
for lenge siden
iallefall ett år
Denne uroen som snudde opp ned på dagene
gjorde meg til en tikkende bombe
av glede, sorg, frykt, sinne, likegyldighet
eksamenspresset
var kanskje ikke den egentlige årsaken
Kanskje må jeg innse
at det er noe annet som ligger bak uroen 
det andre jeg vet kommer litt lenger frem
uunngåelig
Helt inne i kjernen av meg selv
er det et tomrom som
i steden for å inneholde
ro og tilfredtshet
fyller seg opp med
mørke og destruktive tanker 
Sammenligning er en forferdelig affære
når man ikke ser og forstår
hva en selv har…