Blar gjennom gamle ark og skrivebøker, og finner små ord og tekster som ble skrevet for lenge siden – åtte lange år siden..
Hugen kjennes tom – svart som døden
Kroppen dør – svinner bort, litt etter litt
Gleden skyves til siden – ensomhet fylles på
Følelsen av maktesløshet rir kroppen
Gi meg kraft til å ta livet mitt tilbake…
Hvordan kan følelsene være så mørke
og alt virke så meningsløst
når man bærer på
et nytt liv..?
Merker at jeg undrer meg over meg selv. Når startet egentlig alt dette? Når begynte jeg å miste retningen? Hvor har jeg vært alle disse årene? Hvorfor lar jeg det fortsette? Blir helt matt…
Tankespire 