I kveld har tankene kretset rundt det å elske
Hvordan vet man?
Hvordan vet man at dette er den dype kjærligheten
den som gnistrer i dyp rød og gull og grønn og mørk blå
til og med kanskje litt lilla
Den kjærligheten som er ment å vare for evig
Ikke den som gjør at man fungerer i dagene,
den praktiske kjærligheten
Kan man møte kjærligheten i første blikk?
Kan man elske noen en stund, men likevel dypt og inderlig?
Kan man elske noen, som ikke elsker tilbake?
Kan man elske flere i løpet av livet?
Jeg har lest et sted at å elske er noe man lærer, er det sånn?
Hva vil gi en mest solid grunnmur for de som deler dagene?
Må man finne hverandre gjennom forelskelsen?
Eller kan det vokse frem dypere følelser over tid?
Tankene og følelsene snurrer seg sammen
for så å knyttes opp igjen
Prøver andre kombinasjoner som kanskje gir bedre svar
Finns det i det hele tatt svar?
Mine følelser har ikke fortalt meg så mye før
De var skjult, nedpakket og skjøvet vekk
I alle fall de dypeste, de man helst vil kjenne på
De som raser rundt i ditt innerste, ikke dem som ligger i overflata
og som er åpen for påvirkning
Jeg kjenner dem i stille stunder, når støyen tar en pause
Da sprenger de seg frem, varme og klare
Fyller meg med smil, selv etter den svarteste reisen
Men så komme tvilen, kan jeg stole på dem?
Hvordan vet man…?
Tankespire 
Siden jeg ikke vet så tror jeg vel at man bare vet det når det slår en… Eller noe i den duren…
Uten tvil..? Man bare VET..? Kan den slå bare den ene..?
Du Tankespire,du tankespire 😉
Takk.
Følelsar ja-kva gjer ein med desse som endeleg får lov å kome fram frå det innerste?
«…varme og klare…»
Nettopp det er dei,-og dei er dine,stol på dei og gi dei stor plass 😉
Kjærligheita,-ja korleis kan ein vere sikker?
Av og til veks den stille fram,andre tider ER den berre der,rett i hjertet.
Finnes det egentlig noen svar?
Kjærlighet kan være så fint, så vondt, og så vanskelig på en gang.
Takker du, MT..?
Forresten vil jeg takke for besøkene dine, og for ordene du legger igjen 🙂 Riktig så koselig er det!
Jeg forsøker å lytte følelser, men de forsvinner i støy når tankene tar over. Men jeg får øve mer, gi dem større plass så får de vokse seg sterkere 🙂
Ikke så lett det der, å være sikker. Jeg er mester i å rasjonalisere følelser.. :-S
Men takk for at du titter innom, gir meg noe å tenke på og drar meg tilbake til følelsene 🙂
*smiler varmt til og gladklemmer godt*
Nei, det gjør nok ikke det. Men det hadde vært fint, for en hjerne som liker oversikt… 🙂
Er fristet til å si at det skal være litt vondt også, ikke bare fint og flott. Men under det vanskelige skal det ligge en dypere visshet, om at det er riktig likevel. Tror jeg…? Eller er det en unnskyldning?
#2b
Ja,eg takkar 🙂 for orda dine.
Eg må smile litt,-rasjonalisere følelsar,vi er mange som er flinke til det.
Livet ,litt sånn litt etter litt,har vist meg at det er heilt nødvendig å kjenne etter og anerkjenne alle slags følelsar.
Dei er no der,lagra på eit vis,uansett.
klem tilbake
*smiler* Glad for at du likte 🙂
Jaa, rasjonalisere, forklare eller bortforklare.. Og så skal man egentlig bare føle og stoppe der.
Det var det jeg også fant ut, at selv om jeg la dem i ryggsekken og snørte heeelt igjen, så var de jo der. En dag ble det fullt, og de måtte frem. Glad for det idag 🙂
Håper du har en fin dag, du glade vandrer 🙂
Det finnes svar – mange! Men du vet jo… innerst inne… gjør du ikke? Men hvilke svar ønsker man og hvorfor må du være så sikker.
Stor kjærlighet krever stort mot. Og ja, det gjør vondt å elske..
«Snubler du for kjærligheten kan du reise deg igjen, faller du, er det for alltid»
Snublende klem til deg kjære tankespire
Bruk hjertet som kompass 😉
Snublende fine ord å finne her nå, de gjorde godt Snublepia.. 🙂
Det er litt vondt, men også veldig godt.
Og ja, hvorfor må jeg være sikker.. Jeg prøver å huske at jeg ikke må, og dine ord hjalp nå – masse
*smiler, klemmer og tusler tilbake til sofaen*
Jeg prøver, jeg prøver 🙂
holder gladelig munn her egentlig altså… i forhold til de aller siste ordene..
Men kjærligheten… den kommer i mange former og formater og dukker opp når man minst venter det og kan slå deg overende uten at man selv egentlig hadde tenkt det og kan man egentlig bestemme over kjærlighet og jeg tror vel at ens egne svar er så god som noen andres for det hele egentlig er ganske komplisert akkurat som denne lange kommentaren helt uten tegn bare fordi at jeg egentlig føler det slik i kveld …
**klem ja, alltid**
Ett blikk kan ligge i hjerteroten for evig. Et blikk fra en annen, kan måtte bygges til kjærlighet over tid. Det funker med noen, kanskje ikke med andre. Men at kjærligheten vokser seg sterkere helt gradvis, er jeg ikke i tvil om uansett :o)
Innom med en Snubleklem…. bare…
og smiler glad for at du kunne finne noe til hjelp i snubleordene 🙂
Ordene ja.. Det gikk over igjen altså..
Jeg tror at man må være åpen for å se når kjærligheten surrer forbi, og tørre å gripe fatt i den. Det krever også at man ikke holder fast i noe, fordi det er skumlere å gi slipp. Men bestemme over det, kan man ikke og det er jo ikke alltid like lett og nå snakker jeg i ett for det kanskje ble litt nærmere enn jeg egentlig skal ha det akkurat her og så lurer jeg på om det gr an å få det til å gå over? Og om det går over var det da det jeg trodde det var?
Jaja..
*klemmer godt hvertfall, spanderer noen IFA vi kan sutte på når det ikke er noe annet her*
Den må jo nesten det? Vokse seg sterkere? Men hvordan kan man da være sikker på hva som er hva helt i starten?
Så fint, for jeg er så glad i sånne snubleklemmer 🙂 Klemmer tilbake og håper Snublepia får en fin onsdag!!
#7,5
noe annet å sutte på mener du ??? *gliiiser og tenker mitt*
😉
*fniser og ser med uskyldige øyne opp i taket*
Var det noe spesielt du tenkte på…?
#10,5
nææææææh..! 😉
*fnis*
En is kanskjè..? Av noe slag…?