~trekk pusten…~

kjenner det bygger seg opp

strammer magen

se i taket

lukke øynene

holde pusten

tennene bites sammen

hardt

 

slippe ut pusten 

åpne øynene

klistre på et smil

 "det går over.."

 

~dvalesøvn…~

Tenk å kunne vært et dyr

som gikk i hi

og når vinteren nærmet seg

og dagene begynte å mørkne

kunne man søkt ly

i en god, varm hule

langt vekk fra kulden og mørket

og våknet igjen

til spirende og lyse dager…

~filterfrie følelser…~

Tenk om alle begynte å vise sine sanne reaksjoner 
på følelser som kommer frem
ved ulike situasjoner.
Slik som barn gjør,
uten de filtrene vi opparbeider oss
etter hvert som vi eldes
oversprutende glede
uendelig tristhet
sårt savn
glødende sinne
og en egen vilje.
Hvordan ville da verden vært..?

~krøllball…~

Jeg kjenner at fingrene søker etter å trykke på bokstaver,
slippe ut noen av de ordene som sitter fast i meg et sted.
Hvilke ord det er, vet jeg ikke.
Bare at det er noen. eller mange.
Men slik svart absorberer alle fargefrekvenser,
og gjør det umulig å skille de forskjellige –
slik tenker jeg hodet mitt er.
Alle tanker setter seg fast, tuller seg sammen
og lager en store sammenblandet tankeball.
Som et nettverk av tanker, kanskje?
Flerer tråder fra hver tanke
gjør at hvert impuls sitter kjøres i flere koblinger.
Sammenhenger oppdages der det ikke er noen.
og der de burde sees er de fraværende.

Og hvorfor er det sånn at de søker hit, fingrene?
Hvorfor hjelper det ikke å skrive ned i den hemmelige boka?
For det er jo der de burde vært, alle tankene.
Skrevet ned og så sluppet fri av flammer.
Snurret opp, en etter en tanketråd,
og klippet over.

~ingenting renner over..~

Hvordan kan man være
tom og full
på samme tid

Så full av sterke følelser
at de eksploderer
til ingenting

Og alt blir ikke noe
mens ikke noe
blir alt

 

~godeste..~

Jeg smiler

SMILER

Så lenge siden

Dype smil

En rolig kropp

Mørkegrønne følelser

Dyp rød

Nærmeste

Akkurat nå

harmonisk deilig…

 

 

~du må jo bare…~

 

joda, jeg burde nok
du har helt rett
jeg kan merke hvordan det vokser
litt mer for hver dag
samvittigheten gnager
spiser meg opp
humøret er svart
smilet er borte
det tynger meg
som et stort fjell
presser meg mot pakken
presser luften ut av meg

"ja, men.. kan du ikke da bare…"

nei, jeg kan ikke bare!

 

~selv om…~

Av og til

er man ikke sterk nok

til å kutte over linene

da er det fint

om det er noen andre

som er litt sterkere

som kan gjøre det for deg

sende skuta ut fra havna

slik at vinden kan ta tak

og føre deg til

nye farvann…

~ut av skogens mørke…~

Etter å ha vandret rundt i skogen, og lyttet til vindstille lydløshet og stormens brøl, kjente hun at nå var det nok. Hun klarte ikke mer. I noe som virket uendelig lang tid hadde hun gått der, krøpet og løpt. Det som en gang ga beskyttelse og følelse av frihet, var nå blitt mørkt, trykkende og dystert. Alle de fine trærne kjentes ut som stengsler, enorme hindringer. Mørket mot lyset. Uansett hvor hun gikk, kom hun ingen vei. Skogen var endeløs, og trærne skygget for mulige veier.  

Utslitt og lei, legger hun sei ned mellom de høye trærne, skogen og mørket omslutter henne. Motløs følger hun liten marihøne med øynene, inn mellom trærne. Langt der inne ser hun noe hun ikke har sett på lenge. Lys. En liten åpning. Uviss på om øynene leker med henne, om tårer igjen skal slukke håpet, begynner hun sakte men sikkert å bevege seg mot det.