~bilder i glasskår…~

tankene flyr

langt frem

spår i fremtiden

følelsene steiler

hva skjer

når tiden er der

uroen smiler

syrlig gjensyn

og en lang visitt

 

før alt legges lokk på – til neste gang 

 

 

~fornuft og ufornuft…~

Hvorfor er det sånn at ufornuften har sterkere stemme enn fornuften? Man vil så gjerne, men får ikke til…?

Når man er student, og skal ha eksamen.. Fornuften sier lese jevnt og trutt, så går det fint. Ufornuften vender det andre øret til, og lever livets glade lesefri dager..

Når man er foreldre, og man vil barna sitt beste.. Fornuften sier trygge rammer, rutiner og regler. Ufornuften sier jaja, de kan vel være opp litt lenger en gang… Eller ti! Eller du kan få en sjokolade, men bare denne ene gangen. Særlig..

Når man skal opp tidlig.. Fornuften sier en god natts søvn vil gjøre godt. Ufornuften sier dette programmet må jeg bare se.. Skal bare.. Må bare..

Når man kommer hjem, og alle er sliten.. Fornuften sier smil likevel, så blir dagen og humøret bedre. Ufornuften bjeffer og stresser, er kvass og lite hyggelig og omtenksom..

Hvorfor lar jeg ufornuften og usikkerheten snakke, når jeg vet at den vil ødelegge og bryte ned…?

~I will…~

"My woman, so lonely
 My woman, so fine
 My flower, don’t worry
 You will shine"

You will shine. Jeg vil. Virkelig. Jeg kan, egentlig. Akkurat nå kan jeg bare ikke skjønne at jeg skal det igjen. Eller hvordan jeg skal. Som et fiskesnøre som sitter fast i dypet, sitter jeg fast. Vet ikke hva som er i andre enden, bare at det drar meg ned og holder tilbake. Hindrer meg i å nå overflata, hindrer solstrålene å treffe meg. I små glimt ser jeg dem, langt langt der oppe.
I dypet har jeg lagd min egen tilværelse, en fantasiverden. Drømmer og illusjoner flyter sammen med virkeligheten, og jeg ser ikke hva som er hva. Så lenge det ikke kommer uventede saker innenfor radiusen, går det fint. Da lever illusjonen. Men den minste lille ting lager storm og store bølger, og jeg ser plutselig verden anderledes.
Nå er jeg der. Verden har vært på besøk i kveld, og jeg vet at når jeg våkner er den borte igjen. Men jeg skal lyse en dag. Som en sol. Jeg skal vokse og gro, jeg skal blomstre. Igjen og igjen. Men enn så lenge, er jeg mest lonely i min lille illusjon.

"Still there is no one lying next to me
I’ve got none lying next to me"

 

 

 

(Morten Harket – ”Movies”)

~vinn, eller forsvinn…~

vær så snill, enten eller
det vokser inni meg
en kule av frustrasjon
og tilbakeholdt gråt
aldri total overgivelse
stille tårer slipper fri
bare deler av det
i små, små doser
men slik pipling frigjør ikke
det skaper bare større press
som truer med å sprenge meg
presser luften ut av meg
kroppen spenner seg
hiver etter luft
stopper å puste
vrir seg
vugger frem og tilbake
det går ikke det går ikke det går ikke
mer

 

~ekstrasukk…~

Noen dager er senga
ekstra stor
og ekstra kald
og savnet etter en å krype inntil
ekstra merkbart…

~flyvende gladsmil…~

 

..er du veldig glad og vet det – ja så klapp.. *klapp – klapp* 

 

smilende jente idag
spennening i kroppen og kribling i fingrene
trinnene er dansende og blikket viser gladfølelse
jeg smiler, masse og stort, til alle jeg møter
ikke slike lykkesmil som kommer fra dypet i en
varme – varige
dette er gladsmil som sitter i det ytterste laget 
boblende – dansende
gule flyvende energibombesmil

 

..er du veldig glad og vet det – ja så klapp.. *klapp – klapp* 

 

 

 

 

 

Likevel kjennes det litt feil ut, å smile slik av en ting. En sort firkant, med en liksomverden inni. Spennende er det med nye ting, but still..

~det jeg ikke vet…~

…har jeg faen så vondt av!!