~hastverk…~

 

nærmer meg kanten

 

vurderer avstanden til andre siden

 

ser ut som det skal gå

 

tar sats for å hoppe over

 

avstanden var for stor

 

jeg faller ned

 

klatrer sakte opp

 

trekker meg mer tilbake

 

holder meg langt unna kanten

 

lenge…

 

~bak maskene…~

Sitter og funderer for meg selv. For et år siden var de aller fleste følelser og tanker skjult bak masker, masse masse masker. Så slo de sprekker, alle som èn. Sprekken i den ytterste forplantet seg helt til den innerste, og jeg ble synlig for dem rundt meg. Ikke alle fikk se meg fra den siden sprekken var, om jeg var forsiktig. Noen få så hele meg, en stund.

 

Nå tror jeg at maskene er i orden, hele igjen. Merker at færre slipper gjennom igjen. I allefall når det er snakk om mitt triste selv, der man ikke ser noe smil, ingen glede. Dem som leser bloggen min kan se meg gjennom ordene, men ikke om vi står ansikt til ansikt. Da er smilemaskene på igjen. Hvorfor blir det sånn? Er jeg redd for å være lei meg? Redd for å være sårbar?

Når noen spør, kunne jeg svart: "sjekk bloggen, der får dere et ærlig svar..". Jeg vil være meg, uansett med hvem, og hvor. Kanskje det ikke går? Må man beskytte dem som er rundt, mot triste mørke tanker? Jeg vet ikke om jeg blir klokere på dette, men jeg må passe meg vel for å male flere masker.. De er altfor lett å ta på.

~hvem som helst…~

 

Ligger i senga, stirrer i taket

Det begynner å danse, bølge frem og tilbake

Stille tårer fyller øynene, plutselig

"Hvem som helst" tenker jeg

Jeg vil ikke være hvem som helst

Finner boka mi, skriver noen taggete ord

Legger den fra meg og tusler ut igjen

"Jeg vil ikke være hvem som helst.."

"Du er ikke hvem som helst, du er jo deg!" sier du

 

~lur og lirk…~

solar plexus er nå et møtepunkt for alle de følelsene som bor i meg

stram er den, knuten som har festet seg i magen 

jeg forsøker å lirke den opp

 

forsiktig pirking

 

sint drakamp

 

lokke og lure

 

vri og vende

 

gjemme meg bort

 

stå mot som en klippe

 

ingenting virker på den

 

den er der, uansett hva jeg gjør

 

noen ganger som en murring, andre ganger som et hardt slag

 

hva vil den?

 

den sender ut mørke tanker som fester seg

 

jeg kommer ikke utenom

 

hele meg er innhyllet i motløshet

 

alt virker meningsløst

 

 

 

"And when the night falls in around me
I don’t think I’ll make it through
I’ll use your light to guide my way‘
Cuz all I think about is you" 

“Landing in London" – Switchfoot

~ingenting…~

 

Ingen sol, ingen måne

Ikke lys, ikke mørke

Ikke varmt, ikke kaldt

Ingen smil, ingen tårer

 Bare tomhet.

 

 

~roen…~

 

så var den her igjen

den deilige følelsen

der alt er godt

alt er varmt

det spenger i kroppen

kribler i fingrene, i hjertet, i magen

kjennes ut som hele meg er fylt av store smil

som bare må ut

full av gode følelser

sterke varme følelser

som gjør øynene våte

den deilige roen

Den Deilige Roen…