Merkelig, egentlig,
hvordan et dalende humør får antall ord som vil ut, til å øke.
Kjenner at de vil ut, vil skrives ned, bekreftes et eller annet sted.
Hvorfor kunne det ikke vært motsatt,
at det var de glade og lykkelige ordene mine som ville ut?
Da kunne jeg hentet dem frem, når tankekverna startet.
Motvirket hele denne prosessen,
med tanker og følelser som surrer som besatt, uten å finne veien.
Er det bare jeg som har det sånn…?
Har hørt at man skal ha tanker som surrer, følelser som river…
Og jeg vet vel det, egentlig, at dersom noe skal bli ekstra bra,
så må man ha en liten runde der ting ikke er så bra.
Men disse merkelige ordene,
de kunne godt kommet frem sammen med den gode følelsen.
Jeg ser andre kan det, andres ord kommer også ved glede.
Er mine ord redd for… lykke? Det finnes lykkelige ord.
Kanskje jeg må ut på ordjakt, lykkeordjakt…?!