Ut

"It takes so much out of me to pretend
tell me now, tell me how to make amends

maybe, I need to see the daylight
to leave behind this half-life
don’t you see I’m breaking down
lately, something here don’t feel right
this is just a half-life
is there really no escape?
no escape from time
of any kind"
(Duncan Sheik – Halv-Life)

Kjære, så du det ikke? Så du ikke at jeg ble borte?
Merket du ikke at jeg forsvant, et sted på veien?

Kanskje det var fordi jeg ble skyggen din? Fulgte deg og ditt liv. Vi ble ett, på godt og vondt. Lurer på hvor mitt liv er.. Tror du jeg finner det igjen? Nå, når jeg ikke har deg å gjemme meg bak? For det var det jeg gjorde. Unngikk å ta standpunkt til ting, lot det gli. Pakket tanker og følelser i sekken og snørte godt igjen. For vi hadde det jo bra, sant? 

Så begynte jeg å bygge. Men jeg bygde muren for høy. Og så glemte jeg å lage dør der. Ikke slapp du inn, og ikke kom jeg meg ut. Så en dag fikk jeg ikke puste der. Måtte ut, måtte bli fri. Jeg hadde laget et fengsel for meg selv.
Det var ikke din feil, du vet det? Mest min hvertfall.. Skulle kanskje tatt et byggekurs før jeg startet, så hadde det gått så mye bedre. Vanskelig å bygge uten erfaring. Lett å gjøre feil..

Jeg må ut å lete etter livet mitt nå. Håper du forstår.. Vet det er sårt, og at du mister mye på grunn av mine feil. Men kan ikke hjelpe for det. Jeg kan ikke leve ditt liv, selv om jeg har fulgt deg av egen fri vilje. Du trenger også et liv, som bare er ditt. Ikke med en ekstra skygge, som holder deg tilbake.
Du merker det, gjør du ikke? Litt hverfall? At det er godt å få være seg selv, og ikke to personer? To hele liv i stede for et halvt hver.. Du ser ut til å ha det bra..?

Jeg håper du får det bra, kjære. At du finner noen som kan bygge sammen med deg, på riktig måte. Av erfaring blir man klok, så neste hus blir bedre. Ikke et murhus, med ugjennomtrengelige vegger. Et åpent hus, der man kommer inn når man vil og kan gå når man vil.

Savner deg – elsker deg – og lykke til på din vei!