~keep breathing…~

et kort møte
druknet i grønt
sjelero
klemte, lenge
hvisket
holdt rundt, lenge
stryk på kinnet
“take care…”

~Alt er ett. Vi er ett…~

Helt fra starten har det vært klart. Jeg visste reglene, dealen. Vi var ikke ment for å vare. Og det var greit. Der er jo det jeg vil, enjoy every moment. Leve i nuet. Det har jeg gjort. Levd det til fulle, med hele meg. I dype åndedrag. Bokstavelig talt.
Men nå er det en del av meg som ikke vil slippe taket. Vi er ikke for hverandre, akkurat nå, selv om det kjennes sånn ut. Vi var det, en gang. I ett annet liv. Og kanskje var det en del av det hele, at du skulle krysse veien min. Minne meg på at det er mulig å føle det sånn. 
– “Vi er vel der snart, er vi ikke?”.
Jo, vi er der snart, og jeg vet ikke om jeg liker det. Jeg trodde ikke det skulle bli sånn. At jeg skulle falle, på to måneder.
– “Si sanningen”.
Jeg har ikke lyst å si det, hvordan jeg føler. Vil ikke at du skal tenke på det. Samtidig ønsker jeg at du skal vite det. Egentlig. Hvordan jeg føler det. At du er inni meg. Jeg vil også du skal vite at det ikke er noe galt i det, det er ikke noe du skulle gjort annerledes. Jeg angrer ikke. Ikke litt en gang. Skulle bare ønske at veiene ikke gikk i hver sin retning allerede nå. Takk for at du besøkte meg. For at jeg fikk møte deg igjen.

Jeg tror forresten jeg elsker deg. I dypet. Dypere enn dette livet.
Det er sanningen. 

~sjelero og hjertegod…~

kjenner at roen kommer tilbake
sakte men sikkert
sommerens lette solskinnsglød
må vike for
høstens og vinterens søken
refleksjon
ettertenksomhet
jording
det er i dypet næringen er…

~vandring..~

det er lov
å utforske
de små stiene
som krysser hovedveien
så lenge hun husker
hvor hun skal
og ikke går seg
bort…

~knock knock..~

 

øynene
registrerer at
vinduene er mørke 
døra er låst
likevel banker jeg på
slik fornuften gjør
i håp om å få
slippe inn…

~savnedagen…~

Dagen
når alt
kjennes
tomt
og kroppen
er svart
inni…

~hjertebrist..~

igjen og igjen
banker den på døra
bryter seg inn
i hjertet mitt
på et brøkdels av et sekund
som et lynnedslag
slår den ut hjerterytmen
flatt…

~øde…~

jeg våkner
langsomt
litt etter litt klarner blikket
og jeg ser meg rundt
omgivelsene er kjent
de samme fjellene
de samme dalene
elvene er litt mindre
stormene er litt svakere
men alt er kjent
litt mer vegetasjon
litt mer næringsrikt
men fortsatt er det
et øde landskap…

~6 ord blir til en historie…~

Hun prøver. Igjen. Tilbake til start.

Naiv. Ignorerer gammel visdom. Angrer.

Sammen for alltid! Trodde hun. Da…

Fødselsdag. Ingen lys. Født uten pust.

Hun forteller uten ord. Han forstår.

 Hulking. Mamma..? Tørker blod. Døra slamrer.

Fylleånde. Lukten treffer i barndommens sår.

Lukker døra. Stille. Et endelig farvel.

Blikkene møtes i fortvilelse. Ugjenkallelig avskjed.

Fra ensomhet til tosomhet. Stille lykke.

“Takk!” hvisket hun, og kuttet fortøyninga.

Hun smilte, han gråt. Forskjellige kart.

Jeg drømte du så meg. Naken.

Jeg flyktet, uten å røre meg.

Ulike veier. Ulike mål. Slipp taket!

Jeg’et lette etter seg selv. Alltid.

Fornuften roper i øret, hjertet danser.

Står midt mellom seg selv, lammet.

Han returnerte nøkkelen hennes. Tilbakelevert fremtid.

Dette var jo riktig morsomt!

~ smilende lepper nynner rosa lykke…~

dagen er akkurat så bra
som man skulle ønske
alle dager kunne være
sola skinner inni
og lar strålene slippe ut
gjennom smilende øyne
og om man ser riktig godt etter
er det sikkert mulig å skimte det rosa
som fyller kroppen
fra øverst til nederst
og når blikkene møtes
i stillhet
kjennes alt perfekt
♥